Johooo....

....jeg har funnet laderen til kameraet mitt!!!!! På tide, den har vært savnet siden sommeren i fjor. Nå skal det bli bilder og andre boller:-)

En helt!!

Tenk så heldige vi i Norge er som har en vaske-ekte helt å vise til. Gunnar Kjakan Sønsteby må vel være en prototypen på en kjernekar.  Modig, morsom, tøff og omtenksom, en virkelig likandes kar som har satt dype spor i vårt lille land.

Andre land sliter med sine "forbilder", som Lenin, Stalin, Pol Pot, Franco og  lignende historiske personligheter.  Jeg vet, disse var jo statsoverhoder, og kan jo slett ikke sammenlignes med vår helt, men ville bare understreke hvor heldige vi faktisk er....i vårt lille land.

Vi har gode mennesker bak oss, vi, selvfølgelig er det ingen regel uten unntak, men de snakker vi ikke om nå.
Nå skal vi fokusere på de fantastiske menneskene som har gjort Norge til det det er idag, og Kjakan var uten tvil en av dem. Han stod virkelig på for landet vårt og kjempet hardt, med fare for sitt liv, en innbitt kamp mot nazismen og det som fulgte i kjølvannet av den. Respekt!!!!


Vi er heldige i landet vårt, at vi kan vise til en ekte helt når vi skal snakke historie.

Hvil i fred, Gunnar "Kjakan" Sønsteby.

MAD MEN

Jeg er hekta! På 60-tallet. Tar meg selv i å ha lyst på en whisky med deilige isbiter til lunsj, Lucky Strike til frokost, og et glass rødvin som middag, mens barna spiser spagetti.

Men alvorlig talt, for en uvitenhet de levde i...

Betty Draper, bitter husmor, røyker i senga, på kjøkkenet, når hun gir mat til babyen, i bilen, sent og tidlig, og rett og slett overalt.....
....men som barn av 70-tallet, husker jeg selv da man klagde over røykfylte biler, og svaret man fikk var at enten fikk man fryse, eller tåle røyken.? Jeg tror vi valgte kulden, men ble vel ikke alltid hørt;-)

Kjekke Don Draper, mystisk mann, hard utenpå, men mykere inni....mmmmmmm!!!

Flotte jenter i 60-talls klær. Ganske pent, men ikke alltid like praktisk.....

Herlige Mad Men gjengen, som man elsker, irriterer seg over, liker, liker ikke, synes synd på, og rett og slett blir litt oppgitt over...men i bunn og grunn er det jo ikke personene man blir oppgitt over, men hvordan det faktisk var på den tiden! Hvor urettferdig det var at jentene ble trakassert, brukt og sett ned på, hvor slitsomt det måtte vært for gutta å ta alt av avgjørelser i ensomhet, og hvor annerledes det egentlig var, bare 50 år tilbake i tid...

.

 

 

Jeg er glad jeg lever nå, jeg... Takk gode gud for kvinnebevegelsen, for stemmerett, likere lønn, likestilling og ikke minst jeans.(Jeg bruker gjerne kjoler, altså, men ikke hele tiden:-)


Til neste gang,

ha en Mad, men Flott dag

Silje

Du vet du er gravid når......

...du må stå sidelengs for å bruke kjøkkenvasken.

...du må ut av dyp søvn for å få snudd deg om natten..

...yndlingspålegget smaker skikkelig merkelig.

...du lærer å bruke tærne for å plukke opp ting fra gulvet.

...det er usannsynlig trist å se på The Big Bang Theory.(?)

...lunta er kortere enn normalt.

...det du er skikkelig fysen på smaker salmiakk.

...kjæresten må steke koteletter på primus på trappa.

...huden og håret ditt gjør eksakt motsatt av det du ønsker.

...du går glipp av alle de planlagte jenteturene.

...du må opp 2 - 3 ganger hver natt for å tisse.

...du tror du må tisse mye, men så kommer det bare pittelitt.

... sjokolade blir en viktig del av kostholdet.

... du ser andre gravide OVERALT:

...du synes det er nusselig med statuser på Facebook som omtaler babyer og hva de spiser, samt hva som     kommer ut igjen, og i hvilke kvanta. Normalt ville dette ikke truffet rett hjem, for å si det sånn.

...når nyinnkjøpte truser minner om telt.

...gifteringen nesten må klippes av pga økt vannmengde i kroppen.

...når støvlettene ikke passer av samme grunn.

... når du leser ukeblader, og elegant hopper over sesongens mote-reportasjer, fordi det minner om at INGENTING i klesskapet passer lenger, og at det sannsynligvis ikke kommer til å passe resten av året.



...Da er det bra å vite at det faktisk er verdt det, og at alt dette kommer til å være glemt det sekundet man treffer den lille skatten. Mer enn verdt det, faktisk:-) Jeg gleder meg......:-)

Første skoledag

Stolt 1.klassing, og om mulig stoltere mor...

Her gledes det stort, med ny sekk, og sideskill. Men man skal vite at en 6-åring vet meget godt hva han vil ha på seg til envher tid,  det måtte semi-trusler til for å få på han dette antrekket.

Måne og sol, skyer og vind...

Vakre Tranøy...en deilig dag i august...

På fergen mellom Bogenes og Lødingen...en morsom sky på vei mot Harstad.

Igjen en fantastisk sky, men vises kanskje ikke så godt hva den egentlig ser ut som...;-)

Stryn

På vei fra Stryn til Oslo

Stryn igjen...vil tilbake, en gang....

Venner og Dårlig samvittighet...

..er noe jeg sliter litt med. Jeg har dårlig samvittighet for mye. Mange små filleting, som husarbeid, og slikt, men det tenker jeg ikke så mye på. Da er det verre med dårlig samvittighet overfor familien, det tenker jeg ganske mye på. Og venner...de får ganske mye dårlig samvittighet fra denne kanten. Jeg skulle så gjerne hatt så mye mer kontakt med de menneskene i livet mitt som jeg setter utrolig stor pris på, og som jeg er så heldig å få kalle venner.

Jeg føler igrunnen at jeg har ganske mange av dem, og at livet mitt er rikt i den forstand. Jeg har noen få venner som jeg har hatt siden jeg var pitteliten, og trådde barneskoene mine i nord-norges paradis Harstad.De teller ikke mange, men er ganske flotte jenter\damer, som jeg den dag i dag kaller venner. Heldige meg. Jeg har venner fra ungdomskolen, ikke mange, og kanskje bare èn som jeg føler er en skikkelig god venn, og som jeg konstant har dårlig samvittighet overfor, fordi jeg ikke får besøkt denne personen og familien mer enn jeg gjør.Men også venner som jeg har gjerne skulle vært mer venn med, derav dårlig samvittighet.

Jeg har mange venner fra en fantastisk morsom ungdomstid i Harstad, venner som har vært med på å gjøre meg til den personen jeg er idag. Fantastiske mennesker, som jeg har gjort fantastiske morsomme ting sammen med, jeg nevner i fleng og i stikkordsform: pub i slåbrok, ski-turer, biljard, svømmehall, hjemmefester, bortefester, bilturer med påfølgende fester, filmkvelder, spillkvelder, taco, lillelørdagsfester, lørdagsfester, søndagsfrokoster, musikk-kvelder og så uendelig mye mer...Og den dårlig samvittigheten bunner her i at jeg skulle så gjerne hatt mer kontakt med de fantastiske vennene jeg har gjort alt dette morsomme sammen med(høres jo ikke over-festlig ut i stikkords-form, men om du hadde vært der, sier jeg bare)

Jeg har venner som jeg har fått fordi jeg fikk meg kjæreste, og som jeg den dag i dag er utrolig glad i(både eksen og vennene), og som jeg gjerne skulle hatt mer kontakt med. De har fått familier hele gjengen, og har funnet vakre mennesker å dele livet sitt med, som jeg igjen har blitt venner med, og igjen; heldige meg. Noen har blitt nærmere venner enn andre, men alle er like mye satt pris på!!

Jeg har fått venner  gjennom jobb, og jeg har fått venner gjennom venner.. Jeg har hatt fått venner gjennom venner jeg har bodd sammen med, jeg har fått venner i utlandet, jeg har fått eventyrvenner, jeg har fått venner på byen, jeg har fått venner på landet  og jeg har fått venner gjennom skolegang i voksen alder.. I det siste har jeg fått venner på Facebook, og ganske så mange. Samvittigheten er hakket bedre overfor de vennene som jeg har fått  her, men det sier seg vel selv, jeg har jo ganske god kontakt med disse i forhold til "levende-livet-vennene" jeg har...

Jeg har fått bestevenner, og disse er vel kanskje de jeg har minst(?) dårlig samvittighet over,  men det er fordi at disse vennskapene tåler litt dårlig pleie, her er det ikke alltid kvantitet som gjelder, men kvalitet.

Jeg har fått en bestevenn i mannen min, men her eier jeg ikke dårlig samvittighet, ikke på vennskapsfronten, vi er veeeldig gode venner ;-)

Så, skal jeg summere opp, er jeg et meget rikt menneske, med mange flotte og fantastiske mennesker som jeg kan kalle venner. Den dårlig samvittigheten som bunner i at man ikke alltid er tilstede for disse menneskene, er jeg vel ikke alene om å ha. Den lille telefonsamtalen man burde tatt, eller julekortet man aldri sendte, eller rett og slett at man ikke fikk snakket nok siste gangen man traff hverandre...

Føler du deg omtalt? Det er du. Og vit at jeg setter pris på deg!


Til neste gang,

hjertelig hilsen Silje:-)

VENNER

.