onsdag 13. april 2011

Kreftkjempernes dag!!! Min historie.....

For snart 3 år siden, fikk jeg beskjed jeg, og sikkert mange andre med meg, ikke ønsket eller trodde at jeg noensinne skulle få.... for det skjer jo ikke meg, bare 1 av 3(jeg er jo nr. 2;-)

Det hele begynte med en lang sykdomsperiode mens jeg jobbet i barnehage, jeg var mye dårlig, sliten og uopplagt. Jeg var hos legen, og gikk på antiobiotika for diverse betennelser, bl.a. halsbetennelse. I forbindelse med denne, oppdaget jeg en kul i halsen, og ble jo selvfølgelig bekymret, og gikk til legen på nytt, men han mente det ikke var noe alvorlig, og at vi bare skulle følge med den en måneds tid, for å se om den gikk bort av seg selv. Her er det verdt å nevne at jeg ikke lenger har denne legen som fastlege lenger!! Dette var vel i slutten av januar, begynnelsen av februar 2008...

En måned gikk, jeg og kulen var tilbake hos legen, uten forandring, hverken den ene eller den andre veien....Jeg fikk henvisning til en Øre/Nese/Hals-spesialist i Asker, og måtte vente noen uker før jeg kom inn til sjekk der. Hun kunne ikke se noe,og jeg følte at det var utrolig bortkastet tid i det hele tatt å dra til denne spesialisten. Jeg kom jo dit i den tro at hun ville ta en biopsi av kulen, og gi meg et svar noenlunde raskt, men den gang ei!!! Ikke så mye som et lite nålestikk, jeg ble bare klemt litt på, og så tittet hun meg ned i halsen. Jeg ble så henvist  videre til Buskerud Sykehus, Øre/Nese/Hals-avdelingen der, og måtte vente leenge med time der, tror dette var i april, kom inn der  i mai/juni engang. I mellomtiden valgte min mann og jeg å gå privat, så vi bestilte en time til MR på en klinikk i Oslo, og det gikk fort, kanskje en ukes ventetid. Men desverre viste MR`en ingen sikre restultater, annet en en cyste i halsen min.
Da det endelig ble min tur på ØNH på Buskerud, dro jeg inn til avtalt tid, sammen med mamma som var på besøk fra nord, og grudde meg noe voldsomt, for svar, for hva som ville bli gjort, og for hva jeg ville føle etterpå. Men det hadde jeg ikke behøvd, for de tok riktignok en biopsi av kulen, men måtte sende inn prøven, så jeg måtte vente 14 dager før jeg kunne forvente svar. Men jeg fikk beskjed om at det kunne komme uklart svar tilbake, og da måtte jeg inn til ny prøve. Og hva gir du meg, det var akkurat det som skjedde!!!!. De klarte ikke å se nøyaktig hva som var galt, og jeg inn til ny prøve. Mens jeg ligger og venter på å få en lang nål stukket inn i halsen, sier legen at det mest sannsynlig ikke var noe galt, prøvene var ikke 100% positive, men det så ut som om det ikke var noe alvorlig. " Dette gjør vi bare for å dobbeltsjekke" ,- sier denne legen til meg. Og jeg ble jo litt lettet, og litt glad, men våget samtidig ikke helt å stole på alt han sa.

Nye 14 dager gikk, og jeg fikk telefon fra ØNH, jeg synes å huske det var en fredag. En herlig fredag, med deilig sommervær, min søster og mamma var kommet på besøk, og vi var i full gang med bryllupsforberedelser. Det var litt over en uke til bryllupet, MITT bryllup!!
" Det er vanskelig for oss å se hva dette er, vi klarer ikke få noe klart svar, så vi ser gjerne at du kommer inn så fort som mulig til en ny test, denne gangen på Brystdiagnostisk senter i Drammen", sier legen!!
Jeg begynte på denne tiden å bli litt lei, men samtidig ville jeg jo bare vite hva som feilte meg. Så mandagen dro jeg inn til Drammen for en ny test, denne gangen helt alene, for det tok jo ca 14 dager før jeg fikk resultatet uansett, og nålene begynte jeg nesten å bli vant til.
Jeg husker jeg kjørte innover, med musikk på radioen, jeg tror det var ganske flott vær, men det kan jeg ikke si sikkert. Parkerte bilen, gikk inn, meldte meg, og satte meg ned for å vente. Jeg ble ropt opp ganske så fort, og gikk inn i et lite mørkt rom som inneholdt en seng, og et ultralydapparat. Jeg la meg ned, ganske klam i hendene, og litt nervøs.
Jeg fikk gele på halsen, nesten litt overrasket over det, for jeg visste ingenting om hva som skulle skje, og så kom det inn en litt eldre dame, myndig og nesten litt streng, men veldig hyggelig. Hun begynte med ultralydapparatet på halsen min, og jeg lå der og fulgte med hver eneste lille bevegelse hun gjorde. Jeg studerte ansiktet hennes, og så nyansene der forandre seg bittelitt. Ikke mye, bare bittelitt. Og da så jeg det på henne, hun så bekymret ut. Hun tok fram nålen, tok raskt en biopsi, tørket av geleèn, og sa jeg bare skulle sette meg på venterommet for å vente på svar. ????? SVAR? Gikk det så fort, tenkte jeg da, er det mulig? Jeg som har brukt mange måneder på å være syk, bekymret, på å gå inn og ut hos fastlegen, vært hos spesialister, gjennom MR maskin, på sykehuset og gud hvet hvor!! Så kommer jeg inn på dette kontoret, og etter all sannsynlighet ville jeg være ute med et svar i lomma i løpet av en og en halv time?

Venterommet var ikke tomt, men for meg kunne det like gjerne vært det!! Jeg satt og bladde ganske åndsfraværende i et magasin, da det kom to personer i hvitt for å hente meg. Jeg skjønte med en gang jeg så at de var to, at det var dårlige nyheter for meg. Jeg ble tatt med inn på et kontor, og jeg skal være helt ærlig, jeg husker ikke helt hva de sa til meg, hvordan de begynte, hvordan de la fram fakta, jeg husker ikke engang hvordan de så ut. Jeg var allerede et nervevrak, fordi jeg visste. Og jeg fikk jo med meg at de sa at jeg hadde ondartet kreft i skjoldbruskkjertelen.

Helt absurd. Jeg kunne ikke forstå det, selv om jeg hørte det. Jeg, som skulle gifte meg om 5 dager, satt med en kreftsvulst i halsen, en kreftform jeg egentlig ikke hadde hørt om, på en plass som er ganske utsatt, og kanskje litt ....vanskelig for meg å beskrive hva jeg mener her, men jeg følte meg litt kvelt, om du skjønner? Jeg hadde lyst til å rive ut svulsten der og da!!!

Jeg brøt sammen!! Bare det å høre ordene ondartet og kreft i samme setning, rett etter hverandre, er helt absurd og surrealistisk. Som jeg sa, jeg er jo Nr. 2!!! Dette skjer ikke meg!! Jeg gråt, hikstet, fikk panikk, og jeg klarte nesten ikke prate. Jeg husker at sykepleieren(en kjempesøt dame som ringte meg dagen etter for å høre hvordan det gikk med meg) spurte om hvem hun kunne ringe, slik at jeg kunne bli hentet. I min optimisme hadde jeg jo kjørt avsted alene! Jeg svarte at jeg nok skulle komme meg hjem, men de ville ikke slippe meg før jeg hadde roet meg betraktelig, og jeg må jo si at jeg er takknemlig for det. Jeg hadde ingen som kunne komme akkurat da, for min tilkommende var på jobb i forsvaret, langt forbi Gardermoen, og jeg ville ikke sitte å vente i 3 timer før han kunne komme, og mamma tør jeg ikke slippe ut i trafikken i Drammen. Men Jeg fikk dra, etter en lang stund, og jeg husker hvor deilig det var å komme ut av det hersens kontoret! Jeg hadde sluttet å gråte, men var ganske stressa, samtidig følte jeg at jeg var litt distansert fra det hele, jeg måtte det for å kunne komme meg hjem. Jeg hadde fått Valium med meg på veien, men det ville jeg ikke kjøre på. Jeg ringte selvfølgelig min kjære før jeg dro fra legen, så han visste hva som hadde skjedd, og dro umiddelbart hjemover. På veien hjem ringte jeg mamma, og på nytt kom tårene. Jeg satt utenfor en Kiwi-butikk på veien fra Drammen mot Hurum, og hulket høyt i telefonen. Jeg ville jo ikke dø! Jeg skulle jo gifte meg, se sønnen vår vokse seg til mann, leve livet lykkelig og ikke ta mitt siste pust før kroppen min bare sa stopp av ren alderdom, men plutselig så var livet mitt så mye kortere enn hva jeg først hadde innbilt meg! Jeg så litt på døden, der jeg satt i bilen utenfor en butikk. Jeg kunne heller ikke skjønne hvorfor folk bare kjørte rundt som om det var en helt vanlig dag, og at bussene gikk som normalt. Det var vel ingenting som var normalt lenger?

Jeg kom meg hjem omsider, og ble møtt av familien min. Og heller ikke her husker jeg stort av hva som ble sagt og gjort, jeg aner ikke om jeg spiste noe denne dagen, jeg husker ikke at jeg gråt, jeg husker ikke annet enn at noen spurte meg om jeg ville utsette bryllupet. Det var ikke aktuelt for meg, jeg tenkte at nå var det viktigere enn noensinne å bli gift! ( Vi giftet oss den lørdagen, og jeg angrer ikke på det, men jeg skulle gjerne vært litt mer mentalt tilstede. Jeg hadde "gitt opp" litt den dagen, det var ikke alt som ble som jeg hadde ønsket, men sånn generelt vil jeg si det var en vellykket feiring, med venner og familie.Vi hadde en fantastisk fin dag. Tross alt!!)

Jeg er heldig... for nå er jeg frisk.
Jeg har vært igjennom mye, operasjonen hvor de fjernet hele skjoldbruskkjertelen,samt to lymfeknuter(kreften hadde spredd seg), lange dager på Radiumhospitalet og Rikshospitalet, en helg på isolat, og mange nålestikk og diverse prøver, sprøyter, mer MR, radioaktivt jod, og medisiner.  Jeg fikk ikke den verste typen kreft man kan få, og prognosene er bra, men jeg må teste meg med jevne mellomrom, for å være på den sikre siden.
Jeg har også en fantastisk familie som stiller opp for meg, ubetinget kjærlighet fra alle kanter, og det hadde vært mye vanskeligere uten dem, det er helt sikkert.

Det viktigste er at jeg er frisk. Jeg ser at jeg har en mulighet til å fade ut når tiden og alderdommen krever det! Så idag skal jeg tenne stearinlys, jeg skal tenne alle jeg har. For det er viktig å ikke glemme. Og å gi styrke til de som trenger det.

Jeg er heldig..


Ps: Kanskje et noe rotete innlegg, men det er vanskelig å beskrive noe sånt som dette, og jeg håper jeg har klart det sånn nogenlunde bra.

7 kommentarer:

  1. Veldig fint og rørende kjære, gutta på olje riggen her må lure på hva for en pusling det er som sitter å sipper når han leser blogg.

    Utrolig sterkt og flott.

    SvarSlett
  2. Klem!!! Med tårer i øynene...

    SvarSlett
  3. Tårene renner her...

    Takk for at du delte din historie med oss!
    Klem!

    SvarSlett
  4. Siljevennen... takk for at du deler <3 Du skal leve og spre glede til du er 110 minst! Gladideg.

    SvarSlett
  5. takkfor at du delte dette med oss. Lasse

    SvarSlett
  6. Kjære Silje-mor!
    Tårene triller, husker det som om det var i går, da du spurte om jeg kunne kjenne på en kul du hadde....
    Kjærevene er så glad for at du er frisk! Nå skal du se, endelig har det snudd:)

    Stor klem til deg <3

    SvarSlett